Med rundt 95 arter i Norge er kremler soppen folk oftest lurer på – og ofte uten å vite at det i det hele tatt er en kremle. Den gode nyheten: hele slekten kjennes på noen få grep, og én enkel smaksregel skiller de spiselige fra dem du skal la stå.
✍️ Simon Skaar · ⏱ 8 min
Kort fortalt
⚠ Smaksregelen gjelder kun etter at du sikkert vet at det er en kremle
Den er ikke en snarvei for ukjente sopper. Spis aldri sopp du ikke har artsbestemt. Ved mistanke om forgiftning, ring Giftinformasjonen: 22 59 13 00 (hele døgnet), eller 113 ved akutt alvorlig sykdom.
Før du i det hele tatt tenker på smaksregelen, må du være sikker på at soppen tilhører kremleslekten. Fire kjennetegn peker mot Russula:
Sprø-testen
Kremlekjøtt har en osteaktig, eplelignende konsistens fordi det i stor grad er bygd opp av kuleformede celler (sphaerocyster). I praksis betyr det at stilken knekker rent og sprøtt – som en bit kritt – i stedet for å trevle seg opp i fibre slik en fluesoppstilk gjør.
Legg til: livlige hattfarger (rødt, fiolett, grønt, gult), hvite eller gule skiver, en blek fot – og ingen melkesaft når du bryter skivene (det ville pekt mot en riske i stedet).
Et fargetegn – men motsatt av hva mange tror
En rosa- eller rødlig-anløpt stilk på en rød kremle er ikke et trygghetstegn. Tvert imot: «middels store røde kremler med rosa på stilken er vanligvis svært skarpe», som matsoppen.no formulerer det.
Rosa på stilken hos røde kremler peker altså mot en skarp (uspiselig) art, ikke en mild. La smaken, ikke fargen, avgjøre – og husk å spytte ut.
Kremler er en av svært få soppgrupper der smak alene gir et pålitelig skille: «de giftige har en skarp smak, mens de spiselige er milde», som Store norske leksikon oppsummerer det. Denne regelen gjelder bare kremler – ikke sopp generelt.
Slik gjør erfarne soppplukkere det, trygt:
Merk
De skarpe kremlene, som rødkremle (Russula emetica) – tidligere kalt giftkremle, er sjelden livsfarlige, men gir kvalme, oppkast og magesmerter. Ubehaget er grunn nok til å ta regelen på alvor.
Smaksregelen forutsetter at du allerede har fastslått at det er en kremle (sprøtt kjøtt, ingen melkesaft, typiske farger). Er du i tvil om selve slekten, hjelper ikke smaken deg – da gjelder hovedregelen: la den stå, eller ta den med på soppkontroll.
Rundt 95 kremlearter er kjent fra Norge, og de færreste av dem lar seg artsbestemme i felt uten mikroskop. Heldigvis trenger du ikke det: smaksregelen skiller de spiselige fra de skarpe. Her er de fem du oftest får spørsmål om. Statuskolonnen viser normlisten til Norges sopp- og nyttevekstforbund der arten står der – ikke alle kremler gjør det, og da sier vi det.
| Art | Kjennes på | Status |
|---|---|---|
| Mandelkremle Russula integra |
Bred brun til rødbrun hatt, 8–15 cm. Hvite til kremgule skiver. Mild, nøtteaktig mandelsmak. | Mild matkremle – står ikke i normlisten |
| Nøttekremle Russula vesca |
Brunrød til teglrød hatt der hattehuden ikke når helt ut til kanten, så skivekanten stikker fram. Mild nøttesmak. | Spiselig (normlisten) |
| Rødkremle Russula emetica |
Signalrød, glinsende hatt. Kritthvite skiver. Brennende skarp på tungespissen. | Ikke matsopp – kan gi mage-/tarmreaksjon |
| Storkremle Russula paludosa |
Stor, rød hatt som ofte bleker mot midten, hvit stilk gjerne med rødskjær. Mild til svakt skarp. Fuktig barskog og myrkant. | Spiselig (normlisten) |
| Vinrød kremle Russula vinosa |
Vinrød til rødbrun hatt som ofte bleker mot midten med alderen. Hvite skiver, mild smak. Vokser i barskog. | Står ikke i normlisten |
«Rødkremle» og «rød kremle» er ikke helt det samme
Rødkremle er et artsnavn: Russula emetica, arten som fram til navneendringen het giftkremle. Artsdatabanken fører i dag rødkremle (nynorsk raudkremle) som det aksepterte norske navnet, og normlisten bruker det samme.
«Rød kremle» brukes derimot ofte som en samlebetegnelse på alle kremler med rød hatt – og der finnes både skarpe og milde arter. Det er derfor smaksregelen, ikke fargen, må avgjøre.
Vær særlig varsom med tommelfingerregelen om at rosa eller rødlig anløp på stilken betyr skarp kremle. Storkremle (Russula paludosa) har ofte nettopp rødskjær på stilken og står som spiselig i normlisten. Fargeregler er pekepinner, ikke skiller.
Merk den siste raden. Vinrød kremle omtales som mild og spiselig i europeisk sopplitteratur, men den står ikke i NSNFs normliste, og røde kremler er nettopp gruppen der feilbestemmelse er lettest. Vår anbefaling er å la den stå med mindre en soppsakkyndig har bekreftet funnet.
Annonse
En rød kremle som har mistet de hvite flekkene sine i regnet kan minne om en rød fluesopp. Forskjellene er heldigvis tydelige når du vet hvor du skal se:
| Kjennetegn | Rød kremle (Russula) | Rød fluesopp (Amanita muscaria) |
|---|---|---|
| Stilk | Sprø, knekker som kritt. Ingen ring. | Fibrøs/trevlet. Har en ring høyt på stilken. |
| Stilkbasis | Jevn, uten knoll eller slire | Oppsvulmet knoll med rester av slør/slire |
| På hatten | Glatt, ofte med avflassende hattehud i kanten | Ofte hvite «vorter» (kan vaskes bort av regn) |
| Skiver | Hvite eller gule, sprø | Hvite, mykere |
Ser du ring og knoll på stilken, er det ikke en kremle. Da lar du den stå.
Vi har samlet alt om fotografering i en egen guide: slik tar du et soppbilde en soppkyndig kan bruke.
Ja. Giftkremle er det gamle norske navnet på Russula emetica. Artsdatabanken fører i dag rødkremle (nynorsk raudkremle) som det aksepterte navnet, og det er også navnet NSNFs normliste bruker. Der står den som «ikke matsopp» med merknaden «kan gi mage-/tarmreaksjon».
Ja – men bare for kremler, og bare etter at du sikkert har fastslått at det er en kremle. Mild = spiselig, skarp/brennende = la stå. Tygg en liten bit, kjenn etter, og spytt alt ut. Aldri svelg.
De er sjelden livsfarlige, men gir kvalme, oppkast og magesmerter. Rødkremle (Russula emetica), som tidligere het giftkremle, er det typiske eksempelet. Derfor: skarp smak betyr «ikke spis».
Bryt skivene. En riske skiller ut melkesaft; en kremle gjør ikke det. Begge har sprøtt kjøtt, men melkesaften er avgjørende for risker.
Milde arter som mandelkremle og nøttekremle regnes som gode og sikre. Er du usikker på arten, bruk smaksregelen som skille – og la skarpe eksemplarer stå.
Rundt 95 arter. De aller fleste lar seg ikke artsbestemme i felt uten mikroskop, og det er nettopp derfor smaksregelen er så nyttig: den skiller de spiselige fra de skarpe uten at du trenger å vite nøyaktig hvilken art du har. Merk at et par arter, som storkremle, kan være svakt skarpe rå og likevel stå som spiselige – smaksregelen er konservativ, og det er en trygg feil å gjøre.
Har hunden spist sopp, haster bare én ting: å få tak i en veterinær. Det gjelder også om du først oppdager det i ettertid – ring likevel. Resten av denne siden kan du lese mens du venter.
Sopp
Fluesoppslekten rommer både Norges to dødeligste sopper og én art normlisten fører som spiselig. Tre kjennetegn avslører hele slekten – og det viktigste av dem ligger nede i jorda.
Guide
Du trenger ikke dyrt spesialutstyr for å plukke sopp. Her er det som faktisk gjør turen tryggere, fangsten helere og rensingen enklere.
